ORGANISERINGEN AV HAREHUNDVERDENEN

I år 2002 kan Norsk Harehundklub som den første harehundklubb her i landet feire 100-årsjubileum. Helt fram til etter krigen fungerte denne harehundklubben i Oslo-området som en harehundklubb for hele landet. Etterhvert som harejegerne ble mer organisasjonsbevisste, ble det dannet flere geografiske harehundklubber rundt om i landet. I 1954 ble det dannet et forbund av de da eksisterende harehundklubber, Norske Harehundklubbers Forbund. I 2004 vil forbundet kunne feire sitt 50-års jubileum.

Harehundklubbene er utgangspunktet for virksomheten
Norske Harehundklubbers Forbund er et forbund som idag består av 17 geografiske klubber fra Namdalen i nord til Sør-Vestlandet i sør. Medlemsmassen er ca. 3500. Den minste klubben er Namdalen Harehundklubb på ca. 50 medlemmer mens den største er Østfold Harehundklubb med nærmere 500 medlemmer. Klubbene viktigste virksomhet er å avholde jaktprøver og utstillinger. Forbundets høyeste organ er Representantskapet som normalt har ett møte i året i året, gjerne første helg etter påske. Her kan hver klubb møte med inntil 3 representanter avhengig av medlemstallet. Representantskapet velger et styre, forbundstyret, som består av 5 personer pluss 3 vararepresentanter. Representantskapet velger også avlsrådene for de raser som sorterer til forbundet. I alt er det for tiden 13 harehundraser og 10 avlsråd. Hver klubb betaler ca. 2/3 av kontingenten fra sine medlemmer inn til forbundet som brukes i hovesak til utgivelse av medlemsbladet Harehunden. Resten går til andre aktiviteter slik norgesmesterskapene for støvere og småhunder, til avlsrådsarbeid med unghundgranskning, kurser o.l. som klubbene pålegger forbundsstyret å gjennomføre.

Jaktprøver - en viktig del av klubbenes arbeide
Det overordnede mål for all virksomhet i harehundverdenen er å avle frem gode jakthunder. Denne avlen har også en langsiktig mål, dette må gjøres på en slik måte at jakthunder vi overlater til de generasjoner som kommer etter oss er minst like gode som de vi idag har. I de siste årene har det skjedd en utvikling når det gjelder jaktprøver. Tidligere var det slik at det var bare en liten del av hundene, kanskje noen få prosent, som kom på jaktprøve. Dommeren skrev ned i en protokoll hva som skjedde i løpet av dagen. I en oppstartingfase var disse jaktprøvene viktige, men etterhvert som utviklingen gikk fremover, tvang det seg fram endringer. Det ble i 80-90 årene arrangert langt flere prøver enn før slik at langt flere hunder kom på prøve og dommernes norske stiler fra jaktprøvene ble avløst av tallkarrakterer. Bruk av tallkarrakterer, som i begynnelsen møtte noe motstand, må oppfattes som er tilpassning til EDB-alderen. Å uttrykke hundenes jaktprestasjoner gjennom tall, la grunnlaget for å analysere nærmere arvbarheten for de jaktegenskaper som ble registrert på jaktprøver. For første gang ble det ved den siste revisjonen av jaktprøvereglene (som gjøres gjeldende for denne jaktsesongen) gjennomført en arvbarhetsundersøkelse. Resultatet var vel ikke så oppløftende siden arvbarheten for de registrerte jaktegenskaper viste seg å være liten. Imidlertid ga dette grunnlag for endringer og data for dette vil gi grunnlag for en ny arvbarhetsundersøkelse når en ny revisjon skal gjennomføres om tidligst 5 år.

De fleste harehunder kommer på utstilling
Utstillingene som har en lang tradisjon i harehundverdenen, arrangeres bare av klubbene. Disse er viktige siden mellom 80-90 prosent av alle harehunder blir vist fram her. Utstillingene bidrar til å skape oversikt over det hundematriellet vi rår over. Rasestandardene beskriver et stort antall eksteriøre egenskaper - mange av disse er ikke så viktige i jaktsammenheng. Hvordan hode eller farger er, er ikke så viktig for jakthunden. I avlsrådsarbeidet fester en seg i første rekke ved det funksjonelle eksteriør slik som vinkler, kryss og labber. Gemyttet tillegges også stor vekt. Ofte er det slik at hund hund som har et godt gemytt, er lettere å forme og blir lettere gode jakthunder.

Dannelsen av raseringer
Norge har mer enn de øvrige nordiske land importert harehundraser fra andre land. Derfor har en idag fått mange harehundraser og mange av disse er fåtallige. Det er klart at for en liten rase i en liten klubb er det vanskelig å ivareta raseinteressene slik som ivrigste tilhengerne ønsker det. Derfor ble det på 80-tallet dannet de første raseringer og alle raser fikk i løpet av 90-tallet sine raseringer. Disse raseringene har ifølge forbundets vedtekter forslagsrett til medlemmer av avlsrådet for rase og også forslagsrett ellers når det gjelder saker som angår rasen. Slike forslag fra ringene går representantskapet sjeldent imot. Forutsetningen for dette er at raseringene har vedtekter som er godkjent av forbundet bl.a. at raseringen er landsomfattende slik at forbundet har en rasering å forholde seg til. Medlemmene i raseringene må være medlem i en harehundklubb eller i en jeger- og fiskeforening. Raseringene kan ikke arrangere jaktprøver og utstillinger. De er ikke representert på Representantskapet og betaler da heller ikke noen kontingent til forbundet. Ringene har en viktig rolle som en medspiller til avlsrådene som er valgt av representantskapet i Norske Harehundklubbers Forbund. Raseringene gir en betydelig økonomisk støtte til avlsrådene, ofte mer enn det de mottar fra Norske Harehundklubbers Forbund.

Formannsmøtene
Formannsmøte ble arranger for første gang i august 1990 og siden en gang i året. Her deltar representanter fra klubber, avlsråd og raseringer. Formannsmøtet har ingen formell besluttende myndighet, men disse møtene skal være et forum der nye tanker og ideer luftes. Hvis forslag som tas opp på formannsmøtet vinner tilslutning, er det naturlig at forslaget fremmes overfor representantskapsmøtet noe en har sett mange eksempler på. En kan kanskje si at formannsmøtene avlaster representantskapsmøtene ved at det stort sett er bare saker som er vel gjennomarbeidet som fremmes til vårt høyeste organ. De nye jaktprøveregler ble vedtatt på representantskapsmøtet i 1997 etter grundig behandling på flere formannsmøter.

Unghundgranskning gir en ny dimensjon på avlsarbeidet
Tidligere kunne en i avlsarbeidet ikke som idag støtte seg til genetisk ekspertrise. Dette ga seg ulike utslag, bl.a. at noen få hannhunder ble brukt på et stort antall tisper. I noen raser ble det periodevis drevet planmessig tildels sterk innavl. De få hannhundene som ble brukt i avlen hadde riktignok gode egne egenskaper hva angikk jakt og eksteriør, men kunne i noen tilfeller mangle nedarvingsevne som er det viktigste av alt. Avslrådene idag er meget på vakt mot at noen hannhunder blir brukt for mye. I en rase som f.eks. dunker vil ingen hannhund få mer enn 4 tisper.

Ofte var det slik at hannhunden ble først brukt i avl når den var kommet noe opp i årene og nedarvingsevnen kunne først bringes på det rene etter at hunden var død. Da bare 10-15 prosent av hundene kom på prøve visste en lite eller ingenting om de resterende 85-90 prosent av hundene. Unghundgranskningen bøtet på mye av disse problemene. Alle eierne av unghunder mellom 1 og 2 år blir tilsendt et spørreskjema om unghundens jaktegenskaper. De jaktegenskaper som som det spøøres om er stort sett det samme som de som registreres ved vanlige jaktprøver. Svarprosenten kan variere noe, men for flere raser kan den ligge på 50 pst. eller mer. Dette innebærer at en vil vite noe om jaktegennskapene for 50 pst. av en hundegenerasjon mens jaktprøvene gir informasjon om bare 10-15 pst. på et senere tidspunkt. Utsending av unghundgranskningen kommer i stand ved et samarbeide mellom forbund, avlsråd og raseringer.

Nye viltarter - rådyr og hjort
Det er lett å glemme at en forutsetning for harehunder og jakt med harehunder er at det finnes tilstrekkelige mengder av vilt i skogen. Harejakten har tradisjoner som går langt tilbake. Det samme kan sies om revejakten. Harebestanden har siden slutten av 80-tallet vært i klar tilbakegang mens revebestanden sliter enda med ettervirkningen av reveskabben. Den sterke fremveksten av rådyret bl.a. som følge av flere milde vintre i de siste årene, har rokket noe ved den posisjon harejakta har hatt. For de langbeinte hundene skal ikke jage rådyr noe som ikke alltid er tilfelle, spesielt for unghundene. På jaktpøve vil langbeinte hunder bli slått ut dersom de jager rådyr lenger enn 10 minutter, for unge hunder er grensen satt til 20 minutter. En støver kan gå rådyrrenhetsprøve og oppnå rådyrrenhetssertifikat. Den store rådyrbestanden fører til at avlen på de langbeinte hunder må legges om slik at en avler fram hunder som ikke jager rådyr. Nøklen til framgang med å løse dette problemet kan vel være at en avler på hunder som er lette å forme dvs. lydige hunder.

For mange jegere, spesielt de unge, er rådyret en interessant å jakte på. Det er tillatt å jage rådyr med kortbeinte hunder slik som drever og beagle. De egenskaper som kreves av hund som skal bli god til å jage rådyr, er ikke de samme som hva som skal til for å jage hare. En god rådyrhund får rådyret til å gå rolig i runder slik at jegeren kommer i skuddposisjon. Noen hundeeiere ønsker at hundene skal jage enten rådyr eller hare mens andre ønsker en kombinasjonshund. Hjortebestanden har også økt betydelig i de siste årene og den har nå bredt seg til Østlandet. Også hjorten lar seg med hell jakte på med kortbeinte hunder. Beagle og drever kan idag bli premiert på jaktprøve på alle våre viltarter, hare,rev,rådyr og hjort. Idag registreres det neste like mange beagler og dreverer som langbeinte hunder (støvere).