Noen kan bare tegne, og blir derfor kunstnere. Andre kan bare skrive, og blir derfor forfattere. Men noen kan både tegne og skrive...
Vi mennesker har en enestående evne til å tro på noe som ikke er sant. Vi kaller det også fantasi. Fantasien er kanskje en følge av språket, som forutsetter at vi kaller en ting noe den ikke er, nemlig en kombinasjon av lyder. Den utnyttes av politiske og religiøse profeter, og gjør oss i stand til å tenke oss nyttige og morsomme ting som ikke fantes fra før og bryte de grensene som instinktene og kroppsbygningen vår setter. Språket bruker vi til å fortelle hverandre ting, som kan være sanne eller usanne eller noe midt imellom, og vi kan velge om vi vil tro på det eller ikke. Disse opplysningene kan være nyttige og/eller interessante for oss enten de er sanne eller ikke, og derfor har fortellerkunsten hatt en sentral plass i kulturen siden vi oppfant språket. En annen måte å fortelle ting på er med bilder. Et bilde kan ofte si mer enn tusen ord. Men visse ord kan også si mer enn tusen bilder. Derfor er som regel det beste en kombinasjon.
Tegnede fortellinger har eksistert lenge. Steinaldermenneskene malte i huler og risset bilder på heller i sjøkanten. Hva de egentlig prøvde å fortelle er det litt vanskeligere å bli klok på. Egypterne malte storslåtte scener og illustrerte fortellinger i gravkamrene sine. Grekerne dekorerte keramikken sin med serier av scener fra kjente myter. Romerne og mange andre erobrere hugde triumfbuer og andre monumenter med billedfremstillinger av bedriftene sine. Munkene i middelalderen utarbeidet bibler og andre hellige bøker til virkelige billedbøker. I trekkfulle hus var det nyttig med tepper på veggene, og mange av disse var billedvever som viste tegnede fremstillinger av kjente fortellinger og begivenheter. Felles for disse billedfortellingene var at bildene bare beskrev hvert sitt av de sentrale scenene i handlingen. Kombinasjon av tekst og grafiske elementer i bildene var vanlig, og ofte ble teksten utarbeidet som et dekorativt element i bildene.
På 1400-tallet førte utviklingen av tresnittet til at det ble utgitt en stor mengde billedfortellinger, vanligvis for propagandaformål. Og boktrykkerkunsten skapte nye markeder for illustratørene, det ble en levevei for mange, og det ble utgitt en endeløs rekke illustrerte beretninger. Her spilte illustrasjonen for det meste rollen som supplement til den skrevne fortellingen. Men i det aktive politiske livet i Storbritannia på 1700-tallet oppsto en rekke satiriske tidsskrifter, og noen av dem hadde tegnere som fikk ry på egen hånd og rett som det var slapp til med satiriske tegninger som ikke var forbundet med noen skrevet beretning i bladet. Ofte var de ledsaget av forklarende tekst, noen ganger var teksten plassert under bildet, men andre ganger var den inne i bildet som et element i bildet. Noen ganger lot tegneren personene på bildet uttale seg, og det forekom at de brukte en tekstfylt boble med en spiss mot personens munn for å markere tale. Vanligvis besto disse tegningene bare av ett bilde, men det hendte at tegneren fordelte handlingen på to eller enda flere.
På 1800-tallet skjøt underholdningslitteraturen fart, og vitsetegningene hørte med. Ikke sjelden var vitsene fordelt på flere ruter, vanligvis med teksten under rutene, noen ganger uten tekst i det hele tatt. Det forekom at de ble utgitt i bøker eller på egne grafiske blad. Mellom 1833 og 1844 utga den sveitsiske læreren og forfatteren Rudolphe Töpffer seks album med billedfortellinger hvor scenene var brutt ned til flere bilder for å beskrive hvordan scenen utviklet seg. For første gang illustrerte bildefortellingen bevegelse. Fra 1858 utga den tyske serieskaperen Wilhelm Busch «Max und Moritz», en serie billedfortellinger etter det samme prinsippet, ofte med tekst i rutene. Den ble enormt populær, utkom i mange europeiske land og handlet om to umulige unger og deres påfunn.
En avart av underholdningslitteraturen var dagsavisene, som med trykktekniske nyvinninger i USA tidlig på 1880-tallet utviklet seg til en samfunnsfaktor. Midt på 1890-tallet var markedet begynt å bli mettet, og et av de viktigste våpnene man brukte for å hevde seg i konkurransen var søndagsbilag i farger, hvor tegnerne fikk boltre seg på helsider. I 1896 eksperimenterte Richard F. Outcault med en ny gulfarge på en av bifigurene i sin serie «Hogan's Alley» i avisen New York World, og den ble av uforklarlige grunner brått uhyre populær under navnet «The Yellow Kid». I desperasjon svarte den konkurrerende New York Journal året etter med å gjenoppta ideen til Wilhelm Busch under navnet «The Katzenjammer Kids», i Norge kjent som «Knoll og Tott». Denne aviskrigen førte til en voldsom oppblomstring i årene som fulgte.
Tegneseriene i denne første storhetstiden handlet mest om gærne unger som opplevde de mest fantastiske ting etter mønster av Busch. Men snart oppdaget man at storparten av leserne var voksne og vi fikk familieseriene, eksempel Fiinbeck (1913), Gasoline Alley (1918), Blondie (1930). Samtidig med depresjonstiden fra 1929 kom en oppblomstring av eventyrserier, fra starten mye science fictionpreget, med Buck Rogers, Tarzan og Tintin (alle 1929), Terry and the Pirates, Mandrake og Lyn Gordon (alle 1934). Noen av disse kom også ut i egne blader. Supermann kom i 1938 og gjorde vei i vellinga på tegneseriemarkedet. Supermannklonene ble utellelige, og like etter krigen handlet ca. 80% av alle tegneserier om superhelter med diverse overnaturlige evner. Men markedet var i ferd med å bli mettet, og nye serieskapere tydde til vold og porno for å kapre lesere. Den «moralske majoriteten» reagerte, og under McCarthytiden ble det enkelt å gå til lammende angrep på tegneserieindustrien. Som mottrekk gikk de amerikanske seriedistributørene med på å underlegge seg en sensurlov og berget livet, men alvorlig skadeskutt. Voksne sluttet å lese tegneserier, de ble sterile og smakløse og var ikke interessante lenger. Til gjengjeld oppsto det en rekke undergrunnsserier av god kvalitet som nødhavn for tegneserieelskerne. Sensurloven varte i drøye 30 år. Nå er alt tillatt igjen, og det synes. Men var det for sent? Tegneseriene taper for dataspill og Internett. Eventyrseriene har dødd en etter en, bare Conan og Fantomet har en tilhengerskare i Norge, og Ånden som går har vært litt ustø på foten de siste årene. Men humorseriene lever og blomstrer, noen av tegneseriene har oppnådd stor status og suksess, eksempelvis Gary Larson, Bill Watterson og Bud Grace. I dag opplever norske tegneserier en gullalder, med serieskapere som Frode Øverli, Karine Haaland, Jason og Lise Myhre. Og tegneserier har ennå fordeler som film og datagrafikk ikke kan tilby: hendig, bærbart format, statiske bilder som du kan sitte så lenge du vil og beundre, men som likevel er del av en dynamisk fortelling, alt som står mellom rutene...
Tegneseriesidene til Bladkompaniet: http://www.bladkompaniet.no/tegneserier/
No Comprendo Press, et norsk tegneserieforlag som satser på
det voksne markedet: http://www.pluto.no/doogie/ncp/index.html
Jippi forlag, som utgir Jasons Mjau Mjau og mange andre kvalitetsserier:
http://www.jippicomics.com/
De offisielle Asterix-sidene: http://www.asterix.tm.fr/
Norske Asterixsider: http://www.asterix.no/
De norske Donaldsidene: http://www.disney.no/DonaldDuck/
Et bra norsk websted (på engelsk!) om Sandman: http://www.stud.ifi.uio.no/~janl/ts/sandman.html
Det finnes mange norske fantometsider, f.eks.: http://www.fantomet.no/
Manga, japanske tegneserier: http://www.stud.ntnu.no/groups/manga/
Tegneseriearkiver og databaser:
http://www.unitedmedia.com/
http://lcg-www.uia.ac.be/~erikt/comics/welcome.html
Fysiske lover for tegneserier: http://www.gshotts.com/HUMOR/cartoonphysics.htm
Tegneseriegrunnstoffer: http://www.uky.edu/Projects/Chemcomics/