Ute i skogen lever det mange ting. Noen er store, noen er små, noen er stygge, andre er pene. Noen er nyttige og interessante eller faktisk verdifulle, andre kjedelige og likegyldige, mens noen må vi passe oss for. Noen av de levende vesnene i skogen er redde for oss og flykter så snart de merker oss. Andre er ikke interessert i oss i det hele tatt og fortsetter gjøremålene sine uanfektet som om vi ikke var til stede. Men noen kommer settende med siklende kjefter...
Norge er et land fullt av villmark - det er iallfall myten. Vi har mye fjell og skog her i landet. Det kalles også utmark. Men sannheten er at det meste av all utmark i Norge utnyttes. Utmark er kulturland, ikke villmark. Vi må spørre oss om vi skal ha villmark her i landet, og ikke minst: vi må spørre oss om vi skal ha villmark i nærheten av der vi bor.
Hva er forskjellen på utmark og villmark? Det må være at utmarka er eid av folk som har rett til å bruke den til det de vil. Det innebærer at disse folkene også har rett til å beskytte seg mot alle som hindrer dem i å bruke utmarka til det de vil. Villmark er derimot beskyttet mot slik bruk. I prinsippet er det ikke noen som eier og utnytter den, det er det som gjør at den er vill. Men i et land med villmark må det idag alltid være noen som bestemmer hva som skal få lov til å være villmark og hva som skal kunne utnyttes. Derfor er valget vårt. Vi kan bestemme om vi vil ha områder hvor naturen hersker alene, et sted hvor ulven og bjørnen bestemmer og vi bare er gjest, mens vi hersker over naturen i resten av landet.
En gang var hele verden en villmark, og mennesket var et av de ville dyrene som levde i den. Siden har sivilisasjonen erobret mesteparten, det som er igjen er for en stor del områder som ikke har ressurser nok til å utnyttes, som de hete sandørknene i ekvatorbeltet og det arktiske isødet. Skal vi stoppe et sted og la det være igjen noen urørte områder selv om det finnes ressurser som kunne mette de munnene som idag går sultne og de mange flere som vil gå sultne i morgen? Noen steder har man fritatt større eller mindre områder fra utnyttelse i forskjellig grad og definert dem som friområder, hager, parker eller nasjonalparker. Det er sunt og gir rekreasjon å bevege seg i slike områder, fordi det er det kroppen vår og sinnet vårt opprinnelig er bygd for. Derfor er det nyttig og har verdi for samfunnet. Men er villmarken også noe mer enn bare verdi?
Mennesket er ikke noen gjennomført territorial art, i likhet med de store apene tillater vi en viss trafikk over områdegrensene våre. Vi har ikke noen instinktiv forståelse for en streng håndhevelse av territoriegrenser og slik håndhevelse fører ofte til klønete, groteske situasjoner, f.eks. krig. Det er vanlig blant territoriale arter at de forsvarer territoriene sine bare mot andre individer av sin egen art. Andre arter har normalt fri adgang til territoriet fordi de har en annen økologisk nisje, de konkurrerer ikke om de samme ressursene. Men mennesker har som kjent en sterk tendens til å overskride sin økologiske nisje, de kommer lett i konkurranseforhold med andre arter, f.eks. de som vil konkurrere med oss om sauekjøttet. Når slike ting skjer i naturen fører det alltid til utryddelse av alle unntatt en av de konkurrerende artene i de områdene de konkurrerer om. Så lenge ressursgrunnlaget er felles finnes det ingen fredelig sameksistens. Derfor eksisterer det et press idag for å definere atskilte områder for rovdyr og sauehold.
Er det mulig å ha både rovdyr og sauehold i de samme områdene? Naturens lov sier altså at hvis to arter konkurrerer om de samme ressursene på det samme området vil den ene bli utryddet. Men på grunn av sine intellektuelle ferdigheter har menneskene evnen til å bryte slike naturlover. Vi kan velge å tolerere at det streifer rovdyr i vår nærhet, fordi vi mener at rovdyrene er verdifulle, enten økonomisk eller på annen måte, fordi vi synes de er flotte dyr som gjør nærmiljøet mer spennende eller fordi vi ikke mener at vi har rett til å utrydde dem, de har en rett til å leve her. Vi kan velge å ta en konflikt på det eller ikke. Myndighetene våre har undertegnet en internasjonal avtale der man forplikter seg til å tillate et visst antall rovdyr å formere seg i landet. Men et økende antall rovdyr fører til flere problemer for de som har dyrene sine på utmarksbeite, og mange av dem ser ut til å være innstilt på å ta en konflikt på det.
Vi vet at ulv og bjørn ikke har tatt folk i Norge i kjent historisk tid. Dessverre kan ikke det samme sies om det motsatte forholdet. Utryddelsen av de store rovdyrene er grunnlaget for den utnyttelsen av utmarksbeitet vi ser idag, hvor store flokker av tamdyr går fritt og uten tilsyn i terrenget om sommeren. Uten rovdyr eksisterer det ikke noen konkurranse om utnyttelsen av tamdyrene. Etterhvert er store områder tatt i bruk til slikt beite og beitedyrnæringen har vokst seg stor og betydningsfull. Men dessverre fører ikke rovdyrfriheten til at man unngår skader på de frittgående dyrene. På grunn av lite eller intet tilsyn er tapene tvertimot blitt meget store. Man må regne med at 1-2 % av all sau går tapt på beite hvert år. Mesteparten av disse tapene skyldes sykdom og ulykker av forskjellig slag. Bare noen få prosent skyldes rovdyr. Er sauebøndenes protester derfor bare hysteri? Ikke helt. For denne statistikken gjelder hele landet, også områdene vest for vannskillet som ikke har firbente rovdyr i det hele tatt. Østafjells er nok rovdyrtapene mer følbare. Men de er fortsatt lave sammenliknet med tapene av "naturlige" årsaker.
Det økonomiske spiller en stor rolle her. Tilsyn koster arbeidskraft, og lønner seg bare hvis verdien av de sauene som reddes er større enn arbeidslønningene. Tilsyn kan redde sauene både fra sykdom, ulykker og drap. En ting som vil gjøre tilsynet mindre lønnsomt er de erstatningsordningene som gjelder for rovdyrtap, en faktor som sies å ha sammenheng med den økningen i saueholdet vi ser i rovdyrdistriktene idag, mens det går ned i andre områder. Men det finnes også statlige støtteordninger for tilsyn. Det spørs om ikke det ville være mest lønnsomt å øke disse støtteordningene mens erstatningsordningene reduseres tilsvarende. Innmarksbeiting kan brukes bare av de som har tilgang til nok innmark, som gjerne er privat område. Men anskaffelse av slikt område kan betale seg med mindre tap. Å fore sauene helt året på gården med innkjøpt eller innhøstet fôr under konstant tilsyn reduserer tapene til nær null. Det er kanskje ikke så hyggelig for sauen eller så gunstig for utviklingen av sauekjøttet. Men en sau som går syk i skauen eller sleper seg rundt med brukket bein i dagevis før den bukker under har det heller ikke så hyggelig.
Hvis ikke rovdyr og sauehold kan gå sammen må vi holde dem atskilt, d.v.s. at rovdyrvernet prioriteres i noen områder, mens husdyrvernet prioriteres i andre. Bønder som etablerer sauehold i de førstnevnte områdene bør få lavere rovdyrskadeerstatninger og nektes tillatelse til å felle rovdyr. Rovdyr i de andre områdene må kunne felles, eventuelt bedøves og fraktes til de fredede områdene hvis det lar seg gjøre. Bønder som allerede driver med husdyr i de fredede områdene vil oppleve dette svært negativt. Det vil ikke bli umulig for dem å fortsette driften, hvis de tar slike forholdsregler som er nevnt over. Men det må forandringer til. Mange vil kanskje gi opp. Områder hvor det før beitet sauer blir ullfrie og vokser til med ville vekster og gjennomvandres av villdyr med kvasse tenner. Tilbake til naturen.
Menneskebosetninger opptrer oftest i åpne landskap. For oss er ikke skogen hjemmet vårt lenger, slik den var for noen millioner år siden, den er noe vi besøker fra tid til annen og vender tilbake fra, noe vi ser inn i fra utsiden. Ulven har det ikke slik. Den ser ut mot oss der innefra. Snart er den borte bak noen trær. Vi ser den ikke lenger. Kanskje den ser oss, kanskje ikke. Vi vet ikke. Tør vi gå bort og se etter? Kanskje har ulven gått videre til en annen skog. Kanskje er det ikke noen ulv i skogen lenger. Hva slags skog foretrekker vi? En skog med ulv eller en uten? Og hvilken rett har vi til å velge?
Foreningen Våre Rovdyr treffer du her: http://www.fvr.no/
Norsk sau- og geitealslag: http://www.nsg.no/