Selv om landet ligger langt mot nord er ikke forholdene i Canada ideelle for skøytesporten. Kystklimaet i de tettest befolkede områdene er for milde og i innlandet gjør de store snømengdene og den sterke frosten det til en tøff jobb å holde banene ved like. Men når det forekom barfrost brukte indianerne «islegger» på vikingvis, de bandt leggbein av husdyr på føttene som framkomstmiddel på isen. I 1604 slo den franske oppdagelsesreisende Sieur de Monte seg ned på St. Croix-øya, skrev om isleggene i beretningene sine og brukte dem selv sammen med mannskapet sitt.

På 1800-tallet brakte store mengder innvandrere skøytesporten med seg fra Europa, og det første løpet ble avholdt på St. Lawrence-elva i 1854 mellom 3 britiske offiserer. Den første hurtigløpsturneringen ble organisert i Kingston, Ontario i 1865 som del av det årlige karnevalet. Mellom 1860 og 1870 ble det bygd omtrent et dusin ishaller i Canada og rundt 1875 var skøytesporten oppdelt i kategoriene «fancy», «figure», «stunt», «trick», and «speed». Nå utviklet det seg raskt, fellesstartløp over mil og yards ble populære og de beste løperne konkurrerte om pengepremier. Som i USA var de beste løperne ofte irske. Hugh McCormick fra St. John, New Brunswick, var Canadas første store løper som satte flere verdensrekorder på 1880-tallet og utkjempet matcher med Axel Paulsen, som han vant (1890) og Harald Hagen, som han tapte (1892). Han var den første i verden som brakte rekorden på 1 engelsk mil under 3 minutter. Frank Dowd, en annen ire, satte verdensrekorder som 16-åring og hadde proffmatcher mot McCormick, men avsluttet karrieren før han var 20. Først rakk han imidlertid å vinne det første kanadiske amatørmesterskapet i 1888, av en eller annen grunn fikk han tilbake amatørskapet.

Canadian Amateur Skating Association ble grunnlagt i november 1887 og ble medlem av ISU i 1894 som første utenomeuropeiske forbund. ISU lot dem arrangere verdensmesterskapet 1897, som ble vunnet suverent av hjemmefavoritten Jack McCulloch fra Winnipeg, enda en ire. En annen kanadier som satte rekorder på 1890-tallet var mannen med det raske navnet Harley Davidson fra Toronto. Tidlig på våren 1897 ble det rapportert fra Dawson City at indianeren Crutzkonutzkosecki (tilsynelatene av polsk avstamning) fra Nuklukahyet hadde gått 500 m på 44,8 og 1500 m på 2.20,2 - ikke så utrolige tider idag, men godt under verdensrekordene den gangen.

Ishockeyen begynte nå å gjøre innhogg, og i begynnelsen av det nye århundret mistet de kanadiske løperne hegemoniet sitt til en serie toppløpere fra USA, men enkelte gode amatørløpere som sprinterne Fred Robson og Lot Roe fra Toronto, allrounderne James Drury og Russ Wheeler fra Montreal og Fred Logan fra St. John fikk med seg noen førsteplasser. Imidlertid sto kvinnene opp og overtok det hegemoniet som mennene hadde mistet. Gladys Robinson fra Old Orchard SC, Toronto var verdens beste kvinnelige hurtigløper tidlig på 20-tallet og fra 1925 tok klubbkameraten Leila Brooks Potter over og satte mer enn et dusin verdensrekorder. Som demonstrasjonsøvelse gikk hun en 1500 m fellesstart i OL i Lake Placid i 1932 på 2.54,0, da verdensrekorden ennå var 3.10,4.

Det måtte olympiske leker til for å lure den første kanadiske løperen over Atlanterhavet. Charles Gorman fra St. John dro til Chamonix i 1924 med en 7.-plass på 500 m som beste resultat og gjentok bedriften i St. Moritz 1928. Gorman ble også nordamerikansk utendørsmester 1924 og 1927, det skulle gå 50 år før neste mannlige kanadier klarte det samme. Gladys Robinsons bror Ross satte en verdensrekord på 3 miles i 1930, og selvsagt var de kanadiske løperne frampå i fellesstartlekene i Lake Placid 1932, det ble medaljer på alle distanser ved Alex Hurd fra Hamilton, Ontario, Bill Logan fra St. John of Frank Stack fra Winnipeg. Stack var litt av en type. Han fikk en lang og bemerkelsesverdig karriere som kulminerte ved OL i St. Moritz i 1948 da han ble nr. 6 på 500 m, 42 år gammel. Alex Hurd har ennå verdensrekorden på 500 m baklengs, satt på Jevnaker i 1934, med 55,3.

Men interessen for skøyter uten puck var synkende, og dermed også økonomien. Utendørsbanene stengte en etter en, og man besluttet å ikke sende noe lag til OL 1936. Nivået sank betydelig, men Betty Mitchell fra Winnipeg gjorde det bra på 1940-tallet og vant tre nordamerikanske mesterskap, Gordon Audley, også fra Winnipeg, vant en overraskende bronsemedalje på 500 m i OL 1952, og Doreen McLeod Ryan fra Edmonton fikk en lang karriere, vant det nordamerikanske mesterskapet i 1952 og oppnådde hederlige plasseringer i OL 1960 og 1964. En lang karriere hadde også Ralph Olin fra Calgary, han deltok i OL i 4 år på rad fra 1952, en rekord for skøyteløpere på det tidspunktet, men fikk ikke noen egentlig hederlige plasseringer.

Denne noe falmende skøytenasjonen slo skøyteverdenen med undring i 1962, da Paul Enock, en australsk syklist som hadde giftet seg til et kanadisk statsborgerskap, kom til Norge for å prøve skøytesporten og slo til med en 3000 m på 4.37,2 - 3 sekunder under verdensrekorden! Det som gjorde saken verre var at han gikk løpet i stillongsen til kona, som hun hadde lånt ham på grunn av et uhell med strykejernet dagen før! Men denne stillongsen var laget av nylon, det første hele kunststoffplagget som var brukt i skøyteløp, og Enocks suksess var sannsynligvis inspirasjonen til det berømte gjennombruddet for nylondraktene året etter. Dette løpet gjorde Enock med ett til en av favorittene foran verdensmesterskapet, men en forkjølelse satte kjepper i hjulene for ham der, og senere på året mistet han kona i en bilulykke hvor han ble sterkt skadet selv. Han kom tilbake i 1965 og gikk bra i verdensmesterskapet på Bislett med en 13.-plass sammenlagt og to 8.-plasser på langdistansene, men sank siden nedover på listene.

1962 er også året da de kanadiske parstartmesterskapene ble arrangert for første gang. Etter 1968 har de vært de eneste tellende kanadiske mesterskapene. Man klarte nå å holde utendørsbaner åpne i Edmonton, Saskatoon, Winnipeg og Calgary, og når løperne fikk mer erfaring med å løpe for egen motor begynte nivået å stige igjen tidlig på 70-tallet, med forløpere som Robert Boucher fra Winnipeg (39,9 på 500 m i 1968), Robert Hodges fra Saskatoon, Kevin Sirois fra Red Deer og Andrew Barron fra Calgary. Silvia Burka fra Winnipeg fikk gode tider i OL i Sapporo 1972 og i 1973 vant hun junior-VM og fikk en fjerdeplass i sprint-VM på Valle Hovin. Det så ut som om man her hadde et talent av rang.

I 1974 ble den tidligere nederlandske toppløperen Jorrit Jorritsma ansatt som den første heltids forbundstreneren, og på laget sitt tok han med en knapt 16 år gammel kortbaneløper som debuterte ved verdensmesterskapet på Bislett 1975 i stedet for den bedre kvalifiserte Barron og ikke på noen måte gjorde seg bemerket. Navnet var Gaetan Boucher. Senere på året tok Cathy Priestner fra Calgary bronse i sprint-VM og ble nr. 5 i VM allround. Et år senere tok hun sølv i OL på 500 m, Burka ble verdensmester allround og Elizabeth Appleby fra Winnipeg vant junior-VM, hvor Boucher ble nr. 4 i sin klasse og vant sin første seniormedalje på 500 m ved VM i Heerenveen. Det virket som Canada plutselig hadde et vell av toppløpere å øse av.

Burka fulgte opp suksessen med et sprint-VM 1977 og kunne vunnet allround-VM det året også uten fallet på 3000 m. Boucher tok sølv bak Heiden i sprint-VM 1979 og 1980, og ble regnet for å være favoritt til å overta sprinttronen, men tapte i 1981 på grunn av et fall og i 1982 på grunn av en dårlig første 1000 m. Men han ble nr. 9 i VM allround, den første kanadieren som fullførte et allround-VM for menn siden Enock, og den beste VM-plasseringen siden McCulloch i 1897. Etter en dårlig sesong i 1983 kom han tilbake for fullt i 1984 og vant OL-gull ikke bare på sin spesialdistanse 1000 m, men også 1500 m. Og i sprint-VM, som han holdt på å ødelegge på samme måte som i 1982, slo han ut sin overmann Khlebnikov fra det mesterskapet med en taktisk triumf i samløp på den siste 1000 m, kanskje det mest spennende samløp i noe sprint-VM. Disse prestasjonene fikk han Oscar-statuetten for, som første og hittil eneste kanadier. Han trappet ned i 1985 etter et nytt sprintsølv bak det nye fenomenet Zjelezovskij, og ga seg helt etter en 5.-plass på spesialdistansen i OL i Calgary 1988.

Gaetan Boucher var en av tidenes mest elegante løpere, og dro opp en rekke nye løpere fra Quebec-provinsen, spesielt etter at kunstisbanen i hjembyen Ste Foy ble åpnet i 1978. Jean Pichette og Benoit Lamarche i allround og Jacques og Guy Thibault i sprint, alle fra Quebec City, gjorde iherdige forsøk på å nå toppen, med olympiske leker på hjemmebane som ytterligere motivasjon. Pichette vant to medaljer i junior-VM og Lamarche ble den tredje kanadier etter krigen som fullførte et allround-VM med sin 9.-plass i 1987. Lekene i Calgary ble ikke noen stor suksess for hjemmelaget, men i VM på Medeo etter OL ble Pichette nr. 5 med to distansebronser, og kjempet faktisk om tittelen inntil 10000 m.

Etter 1988 opplevde Canada noe av et etterolympisk trauma, de fleste løperne forsvant eller falt nedover på listene. Skøytesporten flyttet seg innendørs, ikke bare i Calgary, men også i resten av landet, fra 400 m-banene til shorttrack-hallene, en utvikling som spesielt gjorde seg gjeldende i Quebec-regionen, som ikke har gitt oss så mange hurtigløpere siden da, men en rekke store shorttrackere. Men Shelly Rhead fra Saskatoon holdt et bra sprintnivå, og fikk snart selskap med talenter som Susan Auch fra Winnipeg, Manitoba, Catriona LeMay fra Saskatoon, Kevin Scott fra Sault Sainte Marie, Ontario, Sean Ireland fra Mississauga, Ontario og Neal Marshall fra Victoria, British Colombia, som klatret gradvis fra beskjedne plasseringer til verdensrekordnivå med de ypperlige treningsforholdene i Calgary.

Siden 1994 har Canada vært en av stormaktene i skøytesporten, med 1 allround-VM, 7 sprint-VM, 9 olympiske medaljer, 2 i gull, 8 enkeltdistansemesterskap og verdensrekorder i bøtter og spann. De vant sprint-VM hvert år 1999-2003, fordelt med 4 til Jeremy Wotherspoon fra Red Deer, Alberta (født i Humboldt, Saskatchewan), som jakter på Zjelezovskis rekord på 6 sprintmesterskap, og 1 til Mike Ireland (2001), og i enkeltdistansemesterskapene har de siden 1998 vært uten gull bare i 2000. De 7 gullmedaljene har også kommet ved 4 forskjellige løpere, Catriona LeMay Doan 500 m 1998, 1999 og 2001, Sylvain Bouchard 1000 m 1998, Jeremy Wotherspoon 1000 m 2001 og 500 m 2003 og 2004, samt Clara Hughes, en konvertert syklist som vant to bronsemedaljer ved OL 1996, 5000 m i 2004. LeMay Doan klarte i 2002 som andre kvinne i historien å forsvare OL-gullet sitt på 500 m. Hun vant også sprint-VM i begge OL-sesongene. Fra 1995 til 2002 var Canada representert hvert år på 10000 m i VM, med Dustin Molickis 5.-plasser sammenlagt de to siste årene som topp. Men de mannlige allrounderne ser ut til å være i tilbakegang. Gjennombruddsmenn som Steven Elm fra Red Deer, Alberta, med verdensrekord på 3000 m, og Dustin Molicki fra Calgary holder ikke koken. Kanskje kan årets juniorverdensmester Justin Warszylewicz fra Regina, Saskatchewan, gjøre noe med det? De kvinnelige allrounderne holder derimot dampen oppe så det suser, og kjemper med de tidligere uslåelige tyskerne om hegemoniet under ledelse av sin kinesiske trener Wang Xiuli. Siden Burkas 6.-plass i 1980 var de bare sporadisk innom finaledistansen i VM, med beskjedne plasseringer, men Cindy Klassen fra Winnipeg, som brøt gjennom med seier på 1000 m i junior-VM på Geithus 1999, klatret til 4.-plass i VM 2001, tok sølv året etter og kunne reise hjem fra Ruddalen med laurbærkransen 2003. Med Kristina Groves fra Ottawa på 4. og Hughes på 6.-plass var det mesterskapet en triumf for Canada. De er tilbake der de var for et århundre siden: på toppen.

Statistikk:

Kanadske rekorder:

Mark Nielsen 9,45 Salt Lake City 10 jan 2003
Jeremy Wotherspoon 34,37 Calgary 6 des 2003
Jeremy Wotherspoon 1.07,72 Salt Lake City 1 des 2001
Dustin Molicki 1.46,00 Salt Lake City 19 feb 2002
Steven Elm 3.43,76 Calgary 17 mar 2000
Dustin Molicki 6.26,29 Salt Lake City 9 feb 2002
Dustin Molicki 13.34,58 Calgary 21 des 2001
Jeremy Wotherspoon 137,230 Calgary 18-19 jan 2003
34,41 - 1.08,41 - 34,49 - 1.08,25
Steven Elm 150,099 Calgary 17-18 mar 2000
37,59 - 3.43,76 - 1.47,00 - 6.35,50
Dustin Molicki 153,474 Calgary 2-4 jan 2001
37,19 - 1.47,40 - 6.33,78 - 13.42,12

Catriona LeMay-Doan 10,33 Salt Lake City 10 jan 2003
Catriona LeMay-Doan 37,22 Calgary 9 des 2001
Catriona LeMay-Doan 1.14,50 Salt Lake City 10 mar 2001
Cindy Klassen 1.54,63 Salt Lake City 26 jan 2003
Cindy Klassen 3.58,97 Salt Lake City 10 feb 2002
Clara Hughes 6.53,53 Salt Lake City 23 feb 2002
(Nicole Slot 15.16,47 Calgary 23 mar 2002)
Catriona LeMay-Doan 150,070 Salt Lake City 1-2 des 2001
37,55 - 1.15,03 - 37,40 - 1.15,21
Cindy Klassen 155,576 Calgary 15-17 mar 2001
38,79 - 1.55,27 - 1.15,28 - 4.04,34
Cindy Klassen 159,723 Salt Lake City 25-26 jan 2003
38,84 - 4.02,37 - 1.54,63 - 7.02,78

VM allround: 3
Verdensmestre allround: 3
Sprint-VM: 9
Sprintverdensmestre: 5
Seire i VM på enkeltdistanser: 8
Enkeltdistansemestre: 4
Mannlige sammenlagtmesterskap: 7
Mannlige sammenlagtmestre: 4
Kvinnelige sammenlagtmesterskap: 5
Kvinnelige sammenlagtmestre: 3
Mannlige allroundmesterskap: 1
Mannlige allroundmester: 1
Kvinnelige allroundmesterskap: 2
Kvinnelige allroundmestre: 2
Verdensmesterskap totalt: 20
Verdensmestre: 9: McCulloch, Burka, Boucher, LeMay-Doan, Bouchard, Wotherspoon, Ireland, Klassen, Hughes.

 Kanadiske distansevinnere i internasjonale mesterskap:

1.Jeremy Wotherspoon 14, 11 i SVM, 3 i EDVM
2.Catriona LeMay-Doan 12, 9 i SVM og 3 i EDVM
3.Gaetan Boucher 6, 2 i VM og 4 i SVM
4.Jack McCulloch 3 i VM
Sylvia Burka 3, 1 i VM og 2 i SVM
6.Clara Hughes 2, 1 i VM og 1 i EDVM
7.Cathy Priestner 1 på 500 m i SVM Göterborg 1975 (43,44)
Kevin Scott 1 på 1000 m i SVM Calgary 1994 (1.12,69)
Sylvain Bouchard 1 på 1000 m i EDVM Calgary 1998 (1.09,60)

Altså 9 distansevinnere i alt, og de har vunnet 43 distanser, 5 i VM for menn (2 på 500, 1 på hver av 1500, 5000 og 10000 m), 2 i VM for kvinner (1 på 1500 m og 1 på 5000 m), 16 i sprint-VM for menn (8 på 500, 8 på 1000 m), 12 i sprint-VM for kvinner (10 på 500 og 2 på 1000 m) og 8 i VM på enkeltdistanser, 4 for menn (2 på 500 m og 2 på1000 m) og 4 for kvinner (3 på 500 m og 1 på 5000 m).

Kanadiske poengplasseringer i OL:

	GULL	Sølv	bronse	4.	5.	6.
500 m menn		1	4	2	2	2
1000 m menn	1	1			3	2
1500 m menn	1	1	1	1
5000 m menn			1
10000 m menn			1
Overall, menn
Totalt, menn	2	3	7	3	5	4
500 m kvinner	2	3				2
1000 m kvinner			1	1		1
1500 m kvinner				1
3000 m kvinner			1
5000 m kvinner			1	1
Totalt, kvinner	2	3	3	3		3
Total	4	6	10	6	5	7

De mest brukte løperne i mesterskap og olympiske leker:

1.Gaetan Boucher 24 representasjonsoppgaver
Catriona LeMay-Doan 24
3.Sylvia Burka 23
4.Susan Auch 22
5.Michael Ireland 19
6.Jeremy Wotherspoon 18
7.Kevin Marshall 15
8.Neal Marshall 13
Patrick Bouchard 13
Steven Elm 13
11.Sylvie Daigle 12
Natalie Grenier 12
Kristina Groves 12
14.Cindy Klassen 11
15.Jacques Thibault 10
Ariane Loignon 10
Michelle Morton 10
Cindy Overland 10
Mark Knoll 10
20.Guy Thibault 9
Kevin Scott 9
Sylvain Bouchard 9
Kevin Overland-Crockett 9
Jason Parker 9
25.Gayle Gordon 8
Kathy Vogt 8
Shelley Rhead 8
Ingrid Liepa 8
29.Robert Hodges 7
Cathy Priestner 7
Brenda Webster 7
Benoit Lamarche 7
Linda Johnson-Blair 7
Dustin Molicki 7
35.Doreen McCannel 6
Pat Durnin 6
Jean Pichette 6
Chantal Coté 6
Pat Kelly 6
Krisy Myers 6
Clara Hughes 6
42.Ralph Olin 5
Paul Enock 5
Kevin Sirois 5
Gerard Cassan 5
John Cassidy 5
Anne Girard 5
Robert Dubreuil 5
Nicole Slot 5
Tara Risling 5
51.Gordon Audley 4
Jennifer Jackson 4
Elizabeth Appleby 4
Tom Overend 4
Craig Webster 4
Daniel Turcotte 4
Sean Ireland 4
Isabelle Douchet 4
Shannon Rempel 4
James Monson 4
61.Frank Stack 3
Craig Mackay 3
Doreen Ryan 3
Frank Ludtke 3
Andrew Barron 3
Nathalie Lambert 3
Caroline Maheux 3
Susan Stewart-Massitti 3
Kim Weger 3
Arne Dankers 3
71.Charles Gorman 2
William Logan 2
Alexander Hurd 2
Harry Smyth 2
Pat Underhill 2
John Sands 2
Wendy Thompson 2
Marcia Parsons 2
Cheryl Rey 2
Gordon Goplen 2
Gregor Jelonek 2
Michael Hall 2
Sylvie Cantin 2
Eric Brisson 2
Kerry Simpson 2
Jay Morrison 2
86.Jack K McCulloch 1
John Davidson 1
C E Greene 1
Tom Moore 1
W H Merritt 1
Albert E Pilkie 1
A Lee 1
Ross Robinson 1
Leopold Sylvestre 1
Herb Flack 1
Marion McCarthy 1
Hattie Donaldson-Briggs 1
Gladys Ferguson 1
Thomas White 1
Abraham Hardy 1
Betty Mitchell 1
Lawrence Mason 1
Margaret Robb 1
Joanne Fath 1
Robert Boucher 1
Peter Williamson 1
Judy Dietiker 1
Darryl Smith 1
Gary Goplen 1
Don Bumstead 1
Cheryl Prendergast 1
Denis Gagnon 1
Marie-Pierre Lamarche 1
Kathy Gordon 1
Robert Tremblay 1
Marcel Tremblay 1
Cameron Mackay 1
Leah Nattrass 1
Philippe Marois 1
Jamie Ivey 1
Brock Miron 1
Jean-René Belanger 1(til sammen 123)