KRYPTON

Kr, atomnr. 36, molvekt 83,80 g, elektronkonfigurasjon: (Ar)+3d10-4s2-4p6, smeltepunkt -157,37 °C, kokepunkt -152,30 °C, tetthet 3,733 g/l (ved 0 °C), 2,6 g/cm³ som væske ved -153 °C. Krypton hører til gruppe 18 i det periodiske systemet (også benevnt 8a eller VIII eller 0 eller hovedgruppe 8 og kjent som edelgassene), og har (1981) 29 kjente isotoper og isomerer hvorav seks, 78, 80, 82, 83, 84 og 86 er stabile og forekommer i naturen. Den radioaktive isotopen 81 har en halveringstid på 210000 år og desintegrerer ved elektroninnfangning. 85-isotopen har halveringstid 10,76 år. Den avgir beta- og gammastråler og er et farlig produkt av uran- og plutoniumfisjon. De andre isotopene har halveringstider på noen timer eller kortere.

HISTORIE
Det hadde vært en mislykket, ja en fullstendig ødelagt dag. Han hadde nettopp kommet fra vitenskapsakademiet og satt hjemme hos sin frue og sin lille sønn i molefunkne funderinger. De hadde ikke villet høre på ham, de sta, forstokkede gamlingene i akademiet! De hadde ikke øre for ham, den yngste, men brillianteste av dem alle. For denne dårskapen ville de dø, ja, alle ville de dø for den! Hele deres gamle, høyt utviklede kultur ville gå til grunne. Forent til ett rike for tusen år siden av den mektige krigsherren Dar-Nx, den ville forsvinne i det tomme intet, og verdens skarpeste hjerner ville ikke løfte en finger for å redde den! Skarlagensjungelen med de helsebringende rondorene, den ville bli borte. Kolossen Hadrad ville ikke være mer. Flammeskogene, de ville brenne opp en gang for alle. Store Rao, du allmektige, hvordan kan du tillate noe slikt som dette?

Han så bort på sin kone Lara og tok sin lille sønn Kal-El i fanget. Han hadde ikke behøvd å fortelle henne hva resultatet av møtet hadde vært. Det sto skrevet på ham, over hele framtoningen hans. Men gutten lekte troskyldig med kappen hans og fingret med det røde sol-emblemet og det gule pannebåndet. Han var for liten til å forstå, ennå.

Gjennom hele planetens utviklingshistorie hadde det tunge uranoksydet sunket ned mot midten av planeten, og gjennom en prosess som bare han kunne forstå - tydeligvis! - hadde ikke bare uranoksydet skilt seg ut fra de andre stoffene i planetkjernen, men også isotopene var blitt separert fra hverandre, så det spaltbare uranet akkurat nå i disse dager var i ferd med å nå en kritisk masse. Hele planeten ville forsvinne, eksplodere som en enorm atombombe. Og siden Jax-Ur ødela månekolonien på Wegthor ville ikke et eneste individ av hele vårt store, ærerike folk slippe fra det med livet. (Hvis ikke da noen i Kandor, byen som maskinhjernen Brainac hadde røvet med smitt og smule, også hadde overlevd.)

Nei, ingen skulle slippe fra det med livet - unntatt en! Febrilsk hadde han arbeidet disse siste dagene med det lille fartøyet. Han var ikke vant med manuelt arbeide. Teorien var hans styrke. Men rystelsene hadde stadig blitt sterkere. Det var ikke mye tid. Han hadde tatt seg tiden til å sende ut prototypen med den lille valpen, familiekjæledeggen ombord. Det hadde gått bra. Nå var det større fartøyet klart til testing, men forholdene var så ille at han kunne ikke utsette det lengre. Forgjeves hadde han bønnfalt Lara om å bli med. Til nød var det plass til både henne og sønnen. Men hun hadde villet bli ved hans side. Nå sto hun tårestrømmende blant fallende søyler og glassrester og kjærtegnet den uforstående gutten en siste gang mens faren Jor-El siktet inn raketten mot den lille planeten langt borte hvor han kunne få en fremtid. Planeten som var befolket av menneskeliknende, men dumme og veike vesener, som kunne trenge en kryptoneser til å passe på seg. Planeten som en gang ville kalle opp et av de giftige spaltningsproduktene fra den katastrofale planeteksplosjonen etter den dødsdømte verdenen hans.

Måneden var mai. Det var mildt, og fuglene sang på kvistene. På University College i London var århundret gammelt. Ingen på den ærverdige institusjonen ante at noe som fløy tett opptil lyshastigheten sakte kom nærmere og nærmere over uante hundrer av lysår. Det var nok andre ting som sto i tankene på dem.

"Det blir den nye gassen denne gangen, Travers!" Det lystige ropet kom fra en ung hovedfagsstudent som kom tilbake til laboratoriet etter lunch denne onsdagen. "Selvsagt blir det det!" Dr. Morris William Travers uttrykte seg atskillig sikrere enn han følte seg. Sammen med sin 20 år eldre kollega, professor William Ramsay hadde han i lengre tid eksperimentert med en liter flytende luft for om mulig å finne en inert gass med atomvekt mellom de to som allerede var kjent, helium og argon. Teorien de hadde utviklet tilsa at den skulle finnes, men det var teorien. Nå var det praksis det gjaldt.

Begge disse vitenskapsmennene var ivrige sportsmenn, og sterke og atletiske i bygningen. Den eldre Ramsay var kanskje den mest imponerende skikkelsen, med et et aristokratisk, smalt ansikt, velpleid, kortklipt skjegg og bart, men han hadde også et gemyttlig glimt i øyet og en varm, rund, fulltonende stemme. Travers' ansikt var rundt og solid, med få skarpe trekk. Han var overfylt av beundring for den eldre professoren, som var et geni med uforliknelige evner i sine fag og som briljerte også i språk, musikk og idrett og tilsynelatende alt han prøvde seg i. Likevel var det aldri noen antydning om at de to var noe mindre enn likeverdig i arbeidet. De var et team, og det var kanskje noe urettferdig når Ramsay i 1904 fikk nobelprisen alene, riktignok etter også å ha gjort viktig arbeide innen radioaktivitet i forbindelse med analyser av den radioaktive edelgassen radon.

Allerede Henry Cavendish i 1785 hadde funnet ut at det ble igjen en rest som han mente ikke oversteg 1/120 av luftas volum når han oksyderte alt nitrogenet med gnister og førte det vekk som nitrat. Og da Lord Rayleigh målte tettheten til nitrogen litt over hundre år senere merket han til sin forundring at nitrogenet han fikk fra lufta var en halv prosent tyngre enn det han fremstilte fra ammoniakk. Så da Ramsay fikk lov å eksperimentere på luftnitrogenet hans og hadde fjernet alt som overhodet kunne reageres med noe var det fortsatt en porsjon igjen som på spektroskopet viste ukjente linjer. De var litt usikre på om de skulle kalle det krypton, det skjulte, fordi det så lenge hadde holdt seg ubemerket i skjul i luften, eller argon, det trege, på grunn av de kjemiske egenskapene, men bestemte seg for det siste navnet.

Tilsynelatende var det ikke plass til argon i det periodiske systemet slik man kjente det da, men da Lecoq de Boisbaudran hørte om oppdagelsen ga han uttrykk for at det kunne eksistere en hel familie av ureaktive gasser. På den tiden skilte man ikke mellom hoved- og side-(bi-)grupper i det periodiske systemet. Det var 8 grupper. Hver av dem besto av metalliske bigruppegrunnstoffer og hovedgruppegrunnstoffer som hadde en tendens til å ikke være metalliske, særlig de med høyt gruppenummer. I den 7. befant mangan og halogenene seg (technetium og rhenium var ikke kjent den gangen). Men i den 8. var det bare metaller, jern-metallene jern, kobolt og nikkel og de edle platinametallene. Kanskje kunne det være edle gasser også mellom hvert av halogenene og de etterfølgende alkalimetallene?

Og allerede året etter fikk familien av edle gasser et nytt medlem da Ramsay og Crookes fant en treg gass i et uranmineral som Ramsay ville bruke det ledige krypton-navnet på. Men etter spektroskopi viste den seg å være det mystiske helium, det latterliggjorte sol-stoffet til astronomen Lockyer, som til da ikke hadde blitt påvist på Jorda. Helium viste seg å ligge like foran litium i det periodiske systemet. Argon ligger foran kalium. (Mange plasserte den dengang mellom kalium og kalsium, riktignok, fordi argon har høyere atomvekt enn kalium, men det stemmer jo ikke med de kjemiske egenskapene.) Nå mente Ramsay og Travers at den neste, som de endelig ville kalle krypton, ville de finne mellom helium og argon, altså før natrium i det periodiske systemet. Etter å ha forsøkt uten hell å drive ut nye edelgasser av forskjellige mineraler, kom de til den konklusjon at det var mest sannsynlig å finne edelgassene assosiert med hverandre. Altså opparbeidet de seg et stort volum argon fra atmosfæren (faktisk hele 15 liter), for å finne nye gasser i det.

Tanken var at siden disse gassene lå rett over hverandre i det periodiske systemet, måtte de ha vidt forskjellig atomvekter, noe som kunne utnyttes i gassdiffusjon eller indirekte i destillasjon, siden det ville føre til variasjoner i kokepunktet, slik man hadde sett hos halogenene. Siden de to parhestene ikke var noen eksperter på gassdestillasjon eller lavtemperaturteknikk, kom det godt med da Sir William Hampson forærte dem en liter flytende luft som de kunne trene på. De ville nødig miste de mødig opparbeidede femten argon-litrene sine.

Det var i slutten av mai. De hadde gjort seg ferdig med eksperimentene sine med den flytende luften, og følte seg nå rimelig sikre på metodene sine. Siden de ikke trengte den flytende luftliteren mer, bestemte de seg for å åpne beholderen og la den koke ut i atmosfæren. Men de holdt oppmerksomt øye med om det skulle bli igjen en flytende rest med høyere kokepunkt enn de andre.

Og det ble igjen en slik rest, men for det meste besto den av nitrogen og oksygen, så det ble noen dager med å fjerne luftrester med glødende kobber og magnesium og stadige prøver i spektroskopet uten å finne noe. Nå var det den 30/5, 1898, og Travers hadde blitt hilst av en optimistisk student etter lunch og denne hemmelighetsfulle gassen burde snart se til å vise seg, for neste dag skulle han forsvare en ny doktoravhandling, og hadde ikke tid til å være på laboratoriet. Fraksjonen de arbeidet med i dag var ikke på mer enn 25 kubikkcentimeter (av 1 liter flytende luft blir det ca. 1000 liter gass). Men ved å prøve med forskjellige reagenser viste det seg at den var inert - den ville ikke reagere med noen av dem. Straks puttet de den i spektroskopirøret. Og det kom til syne en klar gul linje med et grønnere skjær enn den gule heliumlinjen, og en lysende grønn linje som ikke fantes hos hverken argon, helium, kvikksølv eller hydrogen.

Dette var godt nok til påvisning, og de kalte gassen krypton, selv om det viste seg at det ikke var den de var ute etter mellom fluor og natrium, men en tyngre, som lå nede i periode 4, mellom brom og rubidium. Det fortelles at Travers ble så ekstatisk over denne sin første grunnstoffoppdagelse at han nesten glemte disputasen han skulle ha dagen etter.

Travers reiste i 1906 til India for å bli leder av det indiske vitenskapsinstituttet i Bangalore. Han var der til 1914, da han vendte hjem for å hjelpe til med noen problemer som hans medskapninger på denne planeten hadde skaffet hverandre. I 1921 ble han leder av det britiske selskapet for glassteknologi. Han utga en bok om edelgassoppdagelsene i 1928.

Gresk krypton eller kryptos betyr altså 'skjult', og stammer fra verbet kryptein 'skjule', av indoeuropeisk kru-bh- fra roten kru- 'gjemme, tildekke, legge i haug, i lag'. Fra denne roten kommer også germansk hrau- og norrønt hraun 'steingrunn, størknet lava' som vi har i norsk rønne, og dialektordet raun. Germansk hrau- ble også utvidet til hrausi- 'dynge', norrønt hreysi 'steinhaug', norsk røys. En annen utvidelse i germansk av hrau- er kanskje hrustian 'utruste, smykke, bedekke', derav oldsaksisk (h)rusten og middelnedertysk rusten 'gjøre ferdig, berede, ruste til krig', som er lånt til norsk i ruste, rustning.

Det greske verbet kryptein ble bl.a. brukt i sammensetningen krypté kamara 'skjult kammer', som ble brukt om gravkammer og siden forkortet til krypté, lånt til latin som crypta og derfra til norsk som krypt. Det latinske crypta ble i vulgærlatin crupta, italiensk grotta, og derfra lånt til norsk som grotte.

GEOLOGI
Krypton forekommer hovedsakelig i atmosfæren. Den utgjør 0,00011 volum-% (som også er atom-%) av tørr luft ved jordoverflaten og er nr. 7 i hyppighet der, etter neon og helium, men foran hydrogen og xenon. I jordskorpen som helhet (atmosfæren inkludert) er den temmelig lite utbredt, med 0,00000002 vekt-%. Det plasserer den helt nede på en 82.-plass, bak samtlige av de grunnstoffene som har noen selvstendig eksistens, unntatt xenon. Det er faktisk bare 200 ganger så mye krypton i jordskorpen som det er av radium. I forhold til nære naboer som strontium, rubidium, brom og selen er jo dette ytterst lite.

I universet som helhet er forholdet et annet. Med 0,0006 % av all masse utenom helium og hydrogen ligger krypton der på en 29. plass totalt, mellom germanium og strontium, fullt sammenliknbart med naboene. Dette misforholdet, som også gjelder de andre edelgassene, skyldes formodentlig at det mest var faste partikler som fortettet seg til planetene i vårt solsystems tidlige historie. Før Solen flammet opp fløt disse faste planetkjernene omkring i en gass-sky som bare i begrenset grad hadde samlet seg om dem, og da de første voldsomme kjernereaksjonene blaffet opp i Solas indre ble det dannet en kraftig solvind ledsaget av sterk oppvarming, som blåste og kokte bort det meste av gassen, deriblant edelgassene. For Jordas vedkommende stammer hele den nåværende atmosfæren fra gasser som har kommet fra det indre gjennom vulkanutbrudd eller på andre måter har blitt produsert siden Jordas fødsel. Bare de ytre planetene har kunnet beholde det meste av sine atmosfærer, delvis p.g.a. avstanden fra Sola og delvis p.g.a. den større tyngdekraften som disse planetene drar på sine gassmasser med.

Naturlig krypton er en blanding av de seks isotopene 78 (0,35 atom-%), 80 (2,25 %) 82 (11,6), 83 (11,5), 84 (57,0) og 86 (17,3 %). Årsaken til den lave hyppigheten av den letteste er at den er en nøytronskyggenuklide. I dette området av det periodiske systemet er den viktigste årsak til grunnstoffdanning at lettere grunnstoffer tar opp nøytroner og blir tyngre. Hvis en atomkjerne har tatt opp mange nøytroner kan den være radioaktiv, og sender ut en betapartikkel (som er identisk med et elektron) for å forvandle et av nøytronene i kjernen til et proton. Dermed øker atomnummeret, og vi får det neste grunnstoffet i rekken. Men for selen er både isotopene 76, 77 og 78 stabile, så de kjernene bare driver og opptar nøytroner og går ikke videre før de kommer til den radioaktive 79. Dermed må krypton 78 dannes ved andre prosesser.

Det samme gjelder også delvis Kr 80, for selen 79 har lang levetid, og kan forholdsvis ofte rekke å bli det stabile selen 80 etter nøytronopptak før det går videre til brom.

Isotopen 84 derimot, utgjør over halvparten, fordi her begynner kjernesammensetningen å nærme seg det "magiske" tallet 50 nøytroner. Som elektronene har også kjernene en skallstruktur, og ved slike magiske tall er et skall fylt av nøytroner eller protoner. Det gir ekstra stabilitet til kjernene, og dermed får de et forsprang ved grunnstoffdanningsprosessene.

For 86-isotopen er skallet helt fylt, men denne har for det første en radioaktiv isotop mellom seg og den foregående, og vil derfor forbigås i en del tilfeller. For det andre er nøytron/protonforholdet så høyt at virkningen av skallstabiliseringen delvis oppheves. Derfor er det mindre av 86-isotopen.

Krypton utvinnes bare av luft, men forekommer også i naturgasser og gasser fra varme kilder og vulkaner.

KJEMI
Krypton er en enatomig gass uten farge, lukt eller smak. Den er betydelig tyngre enn luft og har en moderat løselighet i vann, 110 ml/liter vann ved 0 °C og 46,7 ml ved 50 °C, omtrent dobbelt så mye som oksygen. Frossent krypton krystalliserer som de andre edelgassene (unntatt helium) i en kubisk flatesentrert, tettpakket struktur.

Krypton leder varme dårlig, 0,0949 mW/cm/K ved romtemperatur. Av grunnstoffene leder bare xenon, radon, klor og brom varme dårligere. Den har en magnetiserbarhet på -28,8 cgs-enheter ved romtemperatur og er altså svakt diamagnetisk. De sterkeste linjene for vanlig atomspektroskopi ligger på 5570 og 5871 Å.

Krypton har få kjemiske egenskaper, og unngår med iherdighet å danne forbindelser med andre grunnstoffer. Men i motsetning til helium, neon og argon, kan krypton danne noen rimelig stabile forbindelser. Siden 1963 har det vært kjent at det går an å fremstille et kryptondifluorid, KrF₂, ved å ionisere en blanding av krypton- og fluorgass med ultrafiolett lys ved temperaturer nede på 20 K. Det spaltes bare langsomt ved romtemperatur. Den tidlige rapporten om dannelsen av et tetrafluorid har hittil ikke kunnet bekreftes.

Kryptondifluoridet kan stabiliseres ytterligere ved å danne komplekser med forbindelser som har sterk affinitet til fluor, slik som arsen- og antimonpentafluorid. I slike forbindelser er KrF⁺- og Kr₂F₃⁺-ioner bundet ionisk til monomere eller dimere fluoroarsenat- og antimonationer som AsF₆^-, SbF₆^- eller Sb₂F₁₁^-.

Et krypton-jern-karbonylion KrFe(CO)₅⁺ sies å ha blitt observert i materiale som har blitt utsatt for gammastråling ved lave temperaturer.

Forøvrig har klatrater med krypton vært mye undersøkt. Klatrater er "forbindelser" hvor kryptonatomer er 'fanget' i hulrom i forskjellige molekyler. Siden 1923 har det vært kjent at det går an å lage et hydrat, tilsvarende neon- og argonhydratet ved å utsette en kryptonløsning i vann for høyt trykk. Formelen for dette hydratet er omtrent 8Kr.46H₂O.

Også visse organiske stoffer som fenol, C₆H₅OH og hydrokinon, HOC₆H₄OH, kan danne klatrater med kryptonatomer fanget mellom benzenringene. Klatrater kalles også inneslutningsforbindelser, og dannes ved at krystaller av vann, fenol eller hydrokinon vokser rundt kryptonatomene og stenger dem inne. Liksom hydratiserte salter som kobbersulfat (CuSO₄.7H₂O) som krystalliserer ut av en vannløsning når den kokes inn, og har en struktur hvor ionene er omgitt av de vannmolekylene de hadde rundt seg i løsningen, kan de karakteriseres som en slags faste løsninger. Men i motsetning til det hydratiserte saltet, hvor vannmolekylene holdes fast med hydrogenbindinger, er det bare van der Waalske krefter som holder klatratene sammen.

I molekyler eller atomer som er upolare, d.v.s. at de ikke har noen (vesentlig) asymmetri i elektronfordelingen, kan det likevel oppstå ladningsforskjeller p.g.a. rytmiske bevegelser av elektronene. To elektronskyer som ligger ved siden av hverandre vinner energi på å la disse bevegelsene gå i takt, fordi områder som er motsatt ladet og tiltrekkes av hverandre da alltid vil befinne seg overfor hverandre, og det er mindre energikrevende å ligge inntil hverandre når man tiltrekkes av hverandre enn når man frastøtes av hverandre. (Noe kanskje ikke få av oss har erfart?) Denne tiltrekningen er det som går under navnet v.d.Waalskrefter. Den er svak sammenliknet med de andre bindingskreftene. Det er den samme som virker mellom enkelte edelgassatomer, og det er på grunn av at kreftene mellom dem er svake at disse grunnstoffene har så lave smelte- og kokepunkter.

Analyse:

Spektralanalyse er vel den beste metoden for krypton, som for de andre edelgassene. Det er mange tydelige og tildels svært skarpe linjer, som er lette å måle på. Ellers skilles jo edelgasser nokså lett ut fra andre stoffer ved sin evne til å motstå alle kjemiske påvirkninger.

Fra en blanding av edelgasser kan krypton skilles ut ved at det er i stand til å reagere med fluor ved de betingelsene som er nevnt over, mens fluoriderings- og oksyderingsreaksjoner som går for xenon ikke går for krypton. Nøytronaktivering fungerer også som analysemetode for krypton, da flere av de isotopene og isomerene som produseres har praktiske halveringstider og karakteristiske gammaenergier.

Fremstilling:

Siden kokepunktet for krypton er mer enn 30 grader høyere enn for luftens hovedbestanddeler er det overkommelig å fremstille krypton ved destillasjon av flytende luft. Problemet er at det er så lite av den i lufta. Tilfør varme forsiktig for å unngå tap ved for voldsom koking. La luftgassene koke vekk til temperaturen begynner å stige over -183 °C. Det som er igjen da er en blanding av krypton, xenon og mer eller mindre oksygen. Oksygenet fjernes ved forbrenning, f.eks. av magnesium. Krypton kan skilles ut av edelgassblandingen ved å destillere eller (særlig hvis mengdene er små) å la dem adsorberes på aktivt kull ved ca -100 °C. Når det aktive kullet varmes opp igjen, frigjøres gassene: kryptonet først, deretter xenonet. Til mange anvendelser hopper man over denne separasjonen av krypton/xenon og bruker blandingen.

Industrielt har det foregått en del edelgassproduksjon som biprodukt når man fremstiller ammoniakk med utgangspunkt i luftnitrogenet.

Demontrasjonsforsøk:

Krypton er en mystisk gass som skjuler seg i luften. Siden den mangler både farge, lukt og evne til å reagere med andre stoffer, merker man ikke at man har den før man putter den i et utladningsrør og setter på strømmen. Da lyser den opp med en magisk, oransjegrønn farge. Har man klart å skaffe seg en prøve av gassen på måten som er beskrevet over kan det passe godt å tappe en liten mengde av den over i et utladningsrør som på forhånd er pumpet lufttomt. Merk at det ikke skal brukes mye. Det skal fortsatt være et ganske godt vakuum i røret - noen få tusendeler av en atmosfæres trykk er nok. En spenning på ca. 3-6000 V er nødvendig.

Ved en slik demonstrasjon kan det være en idé å vise fram alle edelgassene for sammenlikningens skyld. Man behøver jo ikke å ha lagd og fylt utladningsrørene selv heller.

Kryptonforbindelser:

Kryptondifluorid. Et fargeløst, krystallinsk stoff som spaltes langsomt ved romtemperatur. Dette er et molekylært stoff med molekyler som er rettlinjede i fasongen, men bindingene har en forholdsvis sterkt ionisk karakter.

Kryptondodekafluorodiantimonat. Et fargeløst, fast stoff som spaltes saktere enn det enkle difluoridet.

BIOLOGI
Krypton er til stede i den lufta du puster inn. Den opptas i lungene dine og sirkulerer i blodet ditt, men uten å foreta seg noe særlig, og skilles like lett ut igjen samme vei som den kom. Fordi kryptonatomene er større og tyngre enn de andre luftmolekylene diffunderer de ikke så lett inn i blodstrømmen som de andre gassene, og blodet inneholder derfor forholdsvis mindre krypton enn oksygen, nitrogen og argon, sammenliknet med atmosfæresammensetningen. Planter forholder seg på samme måten til krypton som dyrene.

Fisjonsproduktet krypton-85 produseres ved alle atomeksplosjoner og i alle atomreaktorer. Fordi det er en gass slipper det lettere ut i omgivelsene enn de andre fisjonsproduktene. Det transporteres rundt i atmosfæren av vindene og konsentreres mer nær overflaten enn høyere oppe på grunn av tyngden. Kr 85-målinger har derfor vært brukt for å skaffe seg et mål på atomaktiviteten i østblokklandene, ved at man subtraherer den produksjonen man vet finner sted i andre land.

Mengden som produseres er ca. 1/5 av de farlige isotopene strontium 90 og cesium 137, men den opptas i liten grad og lagres heller ikke i kroppen. Derfor regnes den ikke for å være like farlig, men det er vanskeligere å beskytte seg mot den enn de andre produktene siden den er en gass og derfor lettere kan sive ut fra prøvetestingskamre, avfallslagre og reaktorer. Det har vært ganske vanlig å kontinuerlig slippe ut krypton 85 sammen med de andre (kortlivede) gassformige avfallsproduktene fra energireaktorer via høye skorsteiner for å blande dem med luften slik at radioaktiviteten kommer ned på et akseptabelt nivå. Med dagens produksjon vil det til enhver tid eksistere ca. 155 tonn Kr 85, og hvis alt kommer ut i atmosfæren vil det være 1x10^-14 ml Kr 85 pr. ml luft og en strålingsbelastning på 0,00054 Bq/ml. Det er atskillig under de 0,1 Bq/ml som er anbefalt grense, men dette gjelder altså for *hele* jordatmosfæren.

Hvis en atombombe eksploderer over hjembyen din vil det dannes en del krypton 85. Hvis du overlever og er forsiktig vil du kunne unngå de faste avfallsproduktene unntatt de som går inn i næringskjeden, men denne gassen kan du ikke beskytte deg mot med mindre du befinner deg i et lufttett rom og kan filtrere luften du tar inn med aktivt kull som er nedkjølt, helst med flytende nitrogen. I motsetning til de andre avfallsproduktene vil imidlertid gassen fort spres med vindene og komme ned i mindre farlige konsentrasjoner.

Faremomentene ved innånding av for mye Kr 85 vil være lungekreft og leukemi.

UTNYTTELSE
Krypton brukes sammen med nitrogen og argon som fyllgass i glødelamper. Med et visst gasstrykk i pærene blir fordamping av glødetråden mindre enn i lufttomme pærer, noe som gir høyere levetid og muligheten til å operere med høyere temperatur og dermed høyere lysstyrke uten at levetiden blir for kort. Tilsetning av krypton øker denne effekten noe. Siden krypton leder varme dårligere enn de lettere edelgassene kan også kryptonfylte lamper lages i mindre dimensjoner enn de andre.

Krypton brukes også i lysrør på samme måte som neon, for å variere fargene og øke lysutbyttet. Også lysstoffrør kan inneholde krypton. Med en glødetråd kan krypton eksiteres til å sende ut et kortvarig blink av svært intenst hvitt lys, og denne egenskapen utnyttes i filmopptak ved høy hastighet og til andre fotografiske formål. En spesiell, nesten magisk type lysrør som lyser uten ytre energitilførsel er fylt med den radioaktive krypton 85-isotopen, og har et belegg på innsiden av røret som lyser opp når det treffes av strålingen. Slike lysrør kan fungere i flere tiår uten service og inneholder ikke mer radioaktivitet enn at de er nokså ufarlige.

I 1960 ble det vedtatt at lyset fra 6058 ångstrøm-linjen av den stabile kryptonisotopen 86 (de samme spektrallinjene i forskjellige isotoper av samme grunnstoff er noen få picometer forskjellige fra hverandre) skulle definere meterstandarden. Ifølge denne defisjonen var 1 meter 1650763,73 bølgelengder av dette lyset. Den ble forlatt i 1983.

Den radioaktive Kr 85 kan også brukes til å finne strukturdefekter i metalloverflater. Gassen samler seg opp i ujevnhetene og kan registreres p.g.a. strålingen.

Hovedkilder:

Prof.dr.phil. Haakon Haraldsen (Asch.konv.leks.5.utg.b.11)
CRC Handbook of Chemistry anf Physics, 57th ed. 1976-77.
Gunnar Hägg "Allmän och oorganisk kemi" Almqvist & Wiksell, Stockholm, 1966.
F. Albert Cotton og Geoffrey Wilkinson "Advanced Inorganic Chemistry" John Wiley & Sons, New York, 1988.
W. Seelmann-Eggebert, G. Pfennig, H. Münzel, H. Klewe-Nebenius Karlsruher Nuklidkarte, Institut für Radiochemie, Kernforschungszentrum Karlsruhe GmbH, 5. Auflage, Karlsruhe 1981.
Mary Elvira Weeks "Discovery of the Elements" 6. ed., Journal of Chemical Education, Easton, Pennsylvania, 1956.

:-) LEF