Våre forfedre hadde en annen innstilling til tiden enn oss. Vår tid står i fremskrittets tegn, tiden er en prosess som bringer oss stadig nye ideer, aspekter, produkter og problemer som vi ikke hadde før. Tiden går i skrue, aldri i sirkel. Hvis noen dør, forsvinner de fra tidsstrømmen, verden skrur seg videre uten dem, og de som lever videre må være med på skruebevegelsen. "Livet må gå videre," sier vi til dem, og synes det er den beste trøsten vi kan gi. De som "forlater oss" og "blir borte" får ikke være med på leken vår lenger, de er et tilbakelagt stadium, på hastig vei inn i glemselen.

Slik var det ikke før. Fortiden var ikke noe vi la bak oss, det var ikke noen som sa "glem alt som har skjedd, det er nåtiden som teller". Skillet mellom gårsdagen og i dag var mer utvisket, opplevelser og følelser ble husket og overlevert i beretninger og ingen fortalte dem at minnene og beretningens forestillinger var noe mindre virkelige enn det som skjedde akkurat her, akkurat nå. Minner om historiske hendelser gikk videre fra generasjon til generasjon, slektens forfedre ble minnet og æret i flerfoldige ledd. Også urett og ugjerninger ble husket og hevnet om igjen og om igjen.

Våre forfedre var tydeligvis ikke i tvil om at den døde fortsatte å eksistere også etter at den fysiske kroppen var avsjelet. De var glade i livet og ønsket ikke døden velkommen, unntatt hvis de hadde store plager. Men de fryktet den heller ikke overmåte, de forestilte seg ikke noen straff i det hinsidige. Hvordan livet etter døden artet seg hadde de egentlig ikke så veldefinerte forestillinger om, det ser ut til at de interesserte seg mer for hva de avdøde betydde for de gjenlevende. Vi har historiene om Valhall, hvor avsjelede krigere blir hentet på valplassen av valkyrier, lever i sus og dus på evigvarende flesk- og mjødrasjoner og slåss og herjer dagen lang uten å få banesår. Men slike historier har blitt til for å oppildne krigerne i kampsituasjoner, det er få tegn til at det har slått igjennom til vanlige folks daglige forestillinger.

Det var ikke noen alminnelig tro at de døde gikk til en annen verden. Man tenkte seg at de ble værende i den samme, de fulgte med på slektens gjøren og laden og kunne hjelpe eller skade alt ettersom hvordan det falt seg. Avdøde slektninger ble gjerne begravet eller hauglagt nær gården, i håp om at de skulle fortsette å bringe hjelp og lykke også etter døden. Ofte ble det satt ut offer til dem og det hendte at de ble spurt til råds, særlig hvis det var noen som i det levende liv hadde hatt spesielt ry for klokskap. Det skjedde ved at man satte seg til på haugen og grunnet over problemet til det dukket opp en løsning. Hvis man tilbrakte natten der kunne ideen dukke opp i en drøm.

De fleste som dør er høyt elsket av sin familie, og når man haugla dem i nærheten av gården kunne kjærligheten fortsette å virke, de gjenlevende kunne fortsette å elske den døde og fortsette å føle seg elsket, båndene ble ikke revet av. Men noen som dør er ikke så høyt elsket, og også for dem kunne følelsene fortsette etter døden, det finnes mange beretninger om gjengangere som gjør stor skade og til og med tar liv. Gjengangere viste seg ofte i sin fordums prakt, vanligvis om nettene, og var mer fysisk påtakelige enn vi forestiller oss i våre dager. Men selv om de ikke viste seg kunne det hende at de var årsak til skader, sykdom eller liknende som det ikke fantes noen annen forklaring på. Hvis det ble for ille måtte de drives ut, noe som gjerne var ensbetydende med å fjerne levningene. Først måtte man selvsagt finne ut hvem det var som gikk igjen og gjorde alt ugagnet. Det hendte også at gjengangeren kunne tilfredsstilles med et eller annet offer. Uansett var det viktig å ikke glemme de døde. Det er ikke godt å bli glemt, særlig ikke når man ikke har noen kropp lenger og ikke kan utrette noe.